Noen ganger er én enkelt setning nok til å belyse mye bredere problemstillinger. Nylig reagerte sangeren Theodora med styrke og humor på sexistiske og rasistiske kommentarer om kroppen sin. Reaksjonen hennes kaster lys over en vedvarende virkelighet for svarte kvinner i fransk musikk.
Bemerkninger om kroppen hennes som var langt fra uskyldige
Theodora, kjent for hitlåten sin «Kongolese sous BBL», delte sin erfaring med bemerkningene som har plaget karrieren hennes: «Rumpa di er ikke så stor.» Bak denne kommentaren ligger det mye mer enn en enkel dom: det er uttrykk for en eksotiserende og reduktiv visjon, der en svart kvinnes kropp blir bedømt og kategorisert før kunsten hennes i det hele tatt blir hørt. Denne typen kommentarer reduserer arbeidet hennes som sanger og låtskriver til et objekt for fysisk kommentar, og ignorerer kreativiteten, teknikken og humoren som allerede er tilstede i hennes kunstneriske retning.
Presentert som «vitser» eller «meninger», er disse bemerkningene aldri uskyldige. De bidrar til normaliseringen av hverdagsvold, der svarte kvinner ofte først og fremst oppfattes som kropper som skal dømmes, snarere enn kunstnere som skal beundres. Og det er nettopp det Theodora fordømmer: behovet for å minne folk på at kunsten hennes ikke er begrenset til utseendet hennes.
Misogyn: Når sexisme og rasisme møtes
Når Theodora snakker om «rasistiske menn», refererer hun til et spesifikt fenomen: kvinnehat. Dette begrepet, som allerede er brukt av kunstnere som Aya Nakamura og Yseult, beskriver en spesifikk form for diskriminering rettet mot svarte kvinner, der sexisme og rasisme kombineres. Disse kunstnernes talenter blir stilt spørsmål ved, suksessene deres minimert, og kroppene deres gransket fra alle vinkler.
Theodora forklarer at hun må «kjempe fem ganger hardere» for å eksistere i den franske musikkbransjen. Denne realiteten fremhever den ekstra innsatsen svarte artister må legge ned for å få anerkjennelse, og hvor skjør synligheten deres fortsatt er i møte med vedvarende stereotypier. Historien hennes, langt fra å være et enkelt personlig rop, gjenspeiler den til mange kvinner som hver dag må hevde sin legitimitet.
Se dette innlegget på Instagram
Et politisk budskap, formidlet gjennom musikk
Det som gjør Theodoras tilnærming spesielt inspirerende, er hvordan hun forvandler sosiale medier og intervjuer til en plattform. Hvert ord hun sier blir en form for støtte for de som føler seg usynlige. Hun forklarer at stemmene hennes gir gjenklang spesielt hos «mange unge svarte jenter», som kan se seg selv reflektert i bildet og historien hennes.
Denne politiske dimensjonen er ikke ny i musikkverdenen: mange svarte artister bruker berømmelsen sin til å skape kulturell endring. Theodora sier selv at de i musikken nå har «mer makt enn i politikken» til å endre tankesett. Aktivismen hennes viser at synlighet og selvbekreftelse er kraftige verktøy for å demontere stereotypier og fremme likestilling.
En suksess som trosser stereotypier
Til tross for kritikk og upassende bemerkninger fortsetter Theodora å være en stor suksess. Hitene hennes fortsetter å komme, konsertene hennes er utsolgt, og kunngjøringene om konserter på store arenaer og festivaler beviser at talentet hennes er allment anerkjent. Denne suksessen tilbakeviser alle de reduktive fortellingene som prøver å begrense henne til utseendet sitt eller redusere henne til en karikatur. Theodora viser at en svart kvinne kan påtvinge sin egen stil, musikk og image uten å be om unnskyldning for å være seg selv. Hun forvandler kritikk til styrke, og hennes kunstneriske valg blir erklæringer om frihet og selvbekreftelse.
Til syvende og sist er Theodoras svar på sexistiske og rasistiske bemerkninger mye mer enn en viral punchline: det er et klart budskap til alle som kjemper for å bli hørt og respektert. Hun demonstrerer at det er mulig å lykkes i et miljø som fortsatt er preget av stereotypier, samtidig som man forblir tro mot seg selv. Hun minner oss om at verken upassende humor eller fordommer bør kvele kvinners kreativitet og stemmer.
