Éléonore Laloux, som har vært aktiv i politikken i Arras siden 2020, beviser at «umulig» ikke er et fransk ord. Denne trettiåringen avliver på egenhånd alle misforståelsene rundt Downs syndrom. Hun bærer det trefargede beltet på skuldrene, men også forandringens farger. Med dette «gledens kromosom» bringer hun et friskt pust til bystyret sitt og jobber for inkludering, gjensidig støtte og vennlighet.
En reise som vekker beundring
Livet har ikke alltid vært snilt mot Eleonore Laloux, men fra hennes aller første åndedrag viste den livlige unge kvinnen sin kampvilje. Plaget av en hjertefeil var hennes første levemåneder langt fra fredelige. I en alder der andre babyer kurrer lykkelig og får sjiraffer til å hyle, gjennomgikk hun en delikat åpen hjerteoperasjon. Legene var ganske alarmistiske og spådde et kort liv for henne. Likevel er Eleonore i dag en inspirerende skikkelse, for ikke å nevne en lokal kjendis.
Selv i en alder av fire år var ansiktet hennes tydelig vist på reklametavler over hele byen Arras, sammen med nyttårshilsener. Hun virket forutbestemt til en lysende politisk karriere. Etter å ha gått på vanlig skole til videregående, fikk hun en fast stilling i faktureringsavdelingen ved Arras sykehus. Til tross for hånlige blikk og konstant selvtvil, banet hun sin egen vei med en medfødt positivitet og smittende optimisme. For henne er funksjonshemming først og fremst en sinnstilstand.
Dessuten foretrakk hun å ta i bruk en annen, mer konkret og mindre stigmatiserende merkelapp ved å bli med på ordfører Frédéric Letruques liste i 2020. En kronprestasjon for Eléonore, som bærer skjerfet så vel som å være annerledes. Men fremfor alt er det den logiske fortsettelsen av en kamp som foreldrene hennes har ført. I 2010 opprettet de kollektivet «Les Amis d'Éléonore» (Eléonores venner) for å forsvare rettighetene og stemmene til mennesker med Downs syndrom . Dette forklarer det opprørske temperamentet og veltalenheten til trettiåringen, som er vant til å debattere dette temaet som angår henne mer enn de fleste.
En kvinne som formidler forandring
Valgt som kommunestyremedlem med ansvar for inkluderende overgang og velvære, er hun langt fra bare en gallionsfigur. Hun er langt fra bare en munter tilstedeværelse, men en drivkraft som implementerer ideer som burde være normen. Selv om mange har mistet tilliten til politikere, gjenoppretter Éléonore denne tilliten med meningsfulle handlinger. Og siden hun tok på seg denne rollen, har byen Arras blitt et mer tilgjengelig og imøtekommende sted.
Éléonore er drivkraften bak trafikklys med nedtellingstimere, som gir ekstra veiledning for funksjonshemmede. Med dette i tankene dupliserte hun også 40 gateskilt og hevet dem til en høyde på 1,20 meter, slik at folk som henne bedre kan orientere seg i offentlige rom. Hun skapte også et nytt, morsomt og samlende arrangement kalt Incluthon for å bringe sammen funksjonshemmede og funksjonshemmede. Ingen tomme løfter eller tomme ord her; Éléonore jobber utrettelig for å forvandle disse delte områdene og sørger for at ingen blir hengende etter.
En positiv mentalitet som kan merkes i byen
I motsetning til andre politikere som handler for å polere sitt image og øke sin popularitet, er Éléonore velvillig av natur. Hun har ingen baktanker, bare velvilje. Mens byens folk ser på Éléonore som en heltinne, anser den unge kvinnen seg selv som en vanlig borger. Hun gjentar dette i sin selvbiografi, «Triso et alors!» (Hva om jeg har Downs syndrom!), en bok med en talende tittel som sier mye om tankesettet hennes.
I tillegg til skjerfet og kappen som noen låner henne, mottok Éléonore også riddermedaljen av den nasjonale fortjenstordenen. Denne utmerkelsen anerkjenner hennes utholdenhet, besluttsomhet og engasjement for et mer rettferdig samfunn. Noen år senere poserte hun ved siden av den første Barbie-dukken med Downs syndrom, som hun er ambassadør for.
Reisen hennes er inspirerende, rørende og setter menneskeheten tilbake i sentrum av prioriteringene. Eléonore gir et ansikt, en stemme og en ny energi til denne kampen, og bidrar til å endre perspektiver med sitt smittende smil. Hvis altruisme hadde et ansikt, ville det vært Eléonore, vår moderne Marianne.
