Å bevege ørene frivillig er en av disse diskrete, men likevel fascinerende evnene. Dette talentet, som svært få mennesker besitter, er likevel mye vanligere hos menn enn hos kvinner. Bak denne tilsynelatende uskyldige bevegelsen ligger en fascinerende historie som involverer evolusjon, hjernen og menneskekroppens skjulte potensial.
En rest av våre forfedre … fortsatt i høysetet
Hvis du klarer å bevege ørene, om enn litt, aktiverer du faktisk en refleks arvet fra våre primatforfedre. Hos aper, katter og hunder tjener denne bevegelsen til å orientere øreklaffene presist mot en lyd, for å identifisere kilden eller forutse fare. I en tett jungel eller et vilt miljø representerte denne evnen en reell overlevelsesfordel.
Hos moderne mennesker har denne refleksen mistet sin opprinnelige funksjon. De tre ansvarlige musklene – den fremre, øvre og bakre lillefingeren – har i stor grad blitt ubrukte. Likevel forblir de hos noen mennesker fullt aktiverbare. Forskere anslår at svært få individer er i stand til dette, og det er ennå ikke klart hvorfor denne evnen er omtrent tre ganger mer vanlig hos menn enn hos kvinner.
En muskuløs nysgjerrighet … eller en ledetråd om hjernen din?
Denne gesten kan være mer enn bare en morsom kuriositet. Forskere antyder at den kan gjenspeile en mer utviklet form for nevroplastisitet. Med andre ord kan hjernen til folk som kan vifte med ørene være bedre i stand til å opprettholde, omorganisere eller reaktivere visse nevrale forbindelser.
Noen studier går enda lenger og antyder at denne evnen kan være assosiert med større hjernemotstandskraft etter et hjerneslag eller traume. Denne subtile bevegelsen vil da bli en indikator på mental fleksibilitet, tilpasningsevne og potensial for restitusjon. En vakker demonstrasjon av alt kroppen og hjernen din er i stand til, noen ganger uten at du engang er klar over det.
En bragd innen motorisk koordinasjon
Å logre med ørene er ikke så enkelt som det virker. Det krever svært presis koordinering mellom hjernen og musklene som folk flest aldri bruker frivillig. For å få dem til å bevege seg, må du aktivere disse tre musklene samtidig, uten å være avhengig av ansikts- eller nakkebevegelser.
Så det handler ikke om anatomi – alle har disse musklene – men snarere om nevrale forbindelser. Hos noen har disse forbindelsene holdt seg aktive. Hos andre har de rett og slett blitt sovende, uten å forsvinne helt. Gode nyheter for de som liker milde fysiske utfordringer.
Gode nyheter: du kan lære
I motsetning til hva mange tror, er ikke dette talentet forbeholdt en «genetisk elite». Det er mulig å vekke disse sovende musklene. Foran et speil, ved å fokusere på tinningsområdet og prøve å fremkalle den minste rykning, kan du gradvis reaktivere denne forfedrebevegelsen.
Nøkkelen ligger i tålmodighet, kroppsbevissthet og repetisjon. Hver mikrobevegelse teller. Og selv om du ikke får ørene til å rykke som en oppmerksom katt, stimulerer du fortsatt kroppsbevisstheten, koordinasjonen og hjerne-muskel-forbindelsen. Det er en givende øvelse for kroppen din, sinnet ditt og selvtilliten din til dine evner.
Kort sagt, det å vifte med ørene forvandler deg kanskje ikke til en superhelt, men denne gesten illustrerer perfekt kroppens skjulte rikdom. Den minner oss om at du er så mye mer enn det du bruker hver dag, at hjernen din er full av uutforskede nervebaner, og at kroppen din fortjener å bli feiret i alle sine finesser.
