Jessica Alba ser tilbake på fortiden sin som et glamourikon på 2000-tallet med et kritisk blikk, spesielt med tanke på en scene hun nå anser som «ydmykende». Dette pinlige øyeblikket sier mye om hvordan oppfatningen av skuespillerinner og kvinnelige hovedpersoner har utviklet seg i filmbransjen.
En kultscene … som hun angrer på
Skuespillerinnen reflekterer over scenen i «Fantastic Four» der rollefiguren hennes, Sue Storm, må kle av seg for å bli fullstendig usynlig. Denne scenen, som den gang ble presentert som et «morsomt og glamorøst øyeblikk», fremstår nå som «et rent påskudd for å kle av seg». Jessica Alba forklarer at hun gruet seg til innspillingen i flere uker, og følte seg eksponert, dømt og redusert til kroppen sin, langt fra den komplekse heltinnen hun hadde sett for seg.
Personlig ubehag og en sexistisk industri
Hun kommer fra en konservativ familie og beskriver seg selv som beskjeden, og betror seg til å oppleve dette øyeblikket som «ydmykende» i det virkelige liv, med et ubehag som vedvarer den dag i dag. Bak anekdoten peker hun på en bransje dominert av mannlige perspektiver, hvor scener med mod er reservert for menn mens kvinnelige karakterer seksualiseres. Vitnesbyrdet hennes illustrerer gapet mellom hva en ung skuespillerinne aksepterer, under systemets press, og hva hun tenker om det senere, med mer etterpåklokskap og makt.
En tale symbolsk for en tid i endring
Jessica Alba husker at hun beundret Sue Storm i tegneseriene: en modig, moderlig, men likevel selvsikker kvinne med et sterkt moralsk kompass og en ekte stemme i teamet. Dette potensialet, mener hun, ble kvalt av regivalg som forvandlet heltinnen fra en inspirerende figur til et begjæringsobjekt. Hun understreker at heldigvis har kvinnelig representasjon utviklet seg siden den gang, med flere superhelter skrevet som fullt utviklede karakterer, og ikke bare som «visuelle rekvisitter».
Til syvende og sist bidrar Jessica Albas ord til å utfordre normene fra 2000-tallet, hvor statusen som glamourikon virket uatskillelig fra suksess. I dag hevder hun sin rett til å sette sine egne grenser og minner oss om at ingen «kultbilde» er verdt prisen for varig ydmykelse.
