Serena Williams ser tilbake på sine første 15 år som profesjonell tennisspiller og deler åpenhjertig utfordringene hun møtte i sporten. Mellom å føle seg selvbevisst og møte konstant kritikk, måtte den amerikanske legenden lære å akseptere seg selv i en svært regulert verden.
En kraftig kropp, men dårlig akseptert i starten
Helt fra sin profesjonelle debut som bare 17-åring utmerket Serena Williams seg ikke bare med talentet sitt, men også med sin atypiske fysikk på banen. Hun skilte seg ut fra de slanke, minimalistiske standardene som dominerte kvinnetennis. «Jeg hadde markante kurver, mens alle de andre utøverne var tynne, flate og vakre, hver på sin måte», forklarer hun. Disse fysiske forskjellene hadde en betydelig psykologisk innvirkning på den unge spilleren.
Gjennom årene har Serena måttet navigere mellom beundring og dømmekraft, mellom atletisk prestasjon og estetisk press. Kroppen hennes, kraftig og effektiv på banen, innfridde ikke de implisitte forventningene fra media og publikum. Likevel lot denne kroppen henne nå store høyder: styrke, utholdenhet, eksplosivitet – egenskaper som ikke kan måles med en midjemål.
Seksualisering og konstant fordømmelse
Å være en svart kvinne med en såkalt imponerende fysikk i en verden dominert av vestlige standarder utsatte Serena for en dobbel byrde. Hun forteller om å oppleve konstant seksualisering og rasistiske og sexistiske bemerkninger som reduserte identiteten hennes til utseendet hennes. «Det har en psykologisk innvirkning. Absolutt. Jeg så ikke ut som de andre jentene», forklarer hun. Disse ofte ondsinnede kommentarene drev med selvtvil og en følelse av isolasjon.
Til tross for alt sluttet aldri Serena å prestere. Hver seier og hver tittel beviste at ferdigheter og utholdenhet aldri er knyttet til kroppskonformitet. Reisen hennes viser at eliteidrett kan – og bør – feire alle kroppstyper.
Se dette innlegget på Instagram
Utviklingen mot aksept
Med tiden lærte Serena å elske og akseptere kroppen sin. I dag sier hun rolig: «Jeg hører ikke på kritikk. Alle har rett til sin mening. Hvis du ikke liker meg, trenger du ikke å gjøre det.» Dermed forvandler hun kroppen sin til et symbol på styrke og autonomi, samtidig som hun taler for egenkjærlighet og respekt for kroppsmangfold.
Nylig møtte hun imidlertid en bølge av kritikk etter å ha blitt ambassadør for en vekttapmedisin. Hun forklarte: «Jeg klarte ikke å nå den vekten jeg trengte å være, og tro meg, jeg tar ikke snarveier. Kroppen min reagerte ikke. Jeg innså at det ikke var et spørsmål om viljestyrke. Det var biologisk.» Denne uttalelsen tjener som en påminnelse om at alle står fritt til å ta sine egne valg. Det er absolutt unødvendig å tilpasse seg standarder for å være «akseptabel»: kroppen din er allerede fin akkurat som den er.
Til syvende og sist legemliggjør Serena Williams en verdifull lærdom: kroppen, enten den er høy, muskuløs, ansett som kurvete eller slankere, er først og fremst et verktøy og en refleksjon av din unike natur. Atletisk suksess, selvtillit og skjønnhet avhenger aldri av en universell standard.
