I stedet for å strebe etter perfeksjon for enhver pris og stadig sikte mot topprestasjoner, er det bedre å lære å ikke bry seg og gi slipp. Å ikke ta ting for personlig – det er den virkelige hemmeligheten bak lykke. Denne svært avslappede tilnærmingen blir sjelden rost i selvhjelpsbøker eller råd om medievelvære. Likevel, ifølge psykologi, forandrer den alt i hverdagen.
Ikke bry seg: en mislikt, men effektiv tilnærming
Jungelbjørnen Baloo sang «De aller nødvendigste» mens Pumbaa sang «Hakuna Matata» som en hymne til glede. Disney-figurer, filosofer som er mer tilgjengelige enn Descartes og Platon, fremmer en avslappet mentalitet, men de har ikke den absolutte sannheten om lykke . Dessuten nevner ingen i disse moderne fortellingene «Jeg gir ikke faen»-mentaliteten, som også er fraværende på dopamindrevne sider og medieoppskrifter.
Likevel er det absolutt det beste rådet for å føle seg bedre med deg selv og slutte å behandle livet ditt som en konkurranse. Forfatter Mark Manson dedikerte en hel bok til det, med tittelen « The Subtle Art of Not Giving a F*ck », en New York Times-bestselger. I den legger han frem kjernen i denne filosofien, ofte ansett som nonchalant og forvekslet med nedlatenhet. Dette mantraet, som avviker fra ekstrem empati og alle andre regler for selvrealisering, er alt annet enn usunt.
I et samfunn der vi alltid har blitt lært opp til å være den «beste versjonen av oss selv», er det vanskelig å forbli upåvirket av sjefens irettesettelser, en kollegas skjulte bemerkninger eller de overveldende kravene i hverdagen. Det er umulig å late som om det ikke påvirker oss. Eller, mens vi opprettholder utseendet, syder vi innvendig. Imidlertid forandrer dette mentale skiftet alt. Nei, det å ikke bry seg er ikke en refleks hos de hjerteløse, og det er heller ikke et tegn på mangel på følelser. Det er vanen til folk som virkelig bryr seg om seg selv.
Det er bra for den mentale helsen å lære å ikke bry seg
Å ikke bry seg betyr å la den indre Dr. House ta over fra den lille stemmen inni oss som stadig får oss til å føle oss ofre. Det er en god måte å rydde opp i tankene og frigjøre det fra påtrengende tanker. Forskning utført av University of California viste at personer som bevisst velger hvor de skal rette oppmerksomheten sin er omtrent 23 % lykkeligere enn de som prøver å kontrollere alt.
Å ikke bry seg handler ikke om å si til andre at de skal gå seg vill eller innta en hovmodig, kald tone. Det handler ikke om å «ta alt lett», men rett og slett å filtrere det som påvirker oss. Det handler om å vite hvordan man sier «nei» der andre nikker samtykkende når de allerede er lei. Det handler om å forbli rolig i møte med unødvendige irettesettelser som ikke engang er konstruktive. Det handler også om å gratulere en venn med en forfremmelse i stedet for å stille spørsmål ved hele livet deres. Til syvende og sist handler det om å velge å ikke investere unødvendig emosjonell energi. Og det er den avgjørende forskjellen mellom å ikke bry seg intelligent og å være fullstendig uaktsom.
Grunnleggende for å lære å taktfullt ikke bry seg
Ideen er ikke å late som om vi ikke bryr oss når det sårer egoet vårt. Det er ikke en fasade; det er en holdning, en sinnstilstand. Og noen ganger er det en delikat balansegang, spesielt når vi har vært vant til å stadig rettferdiggjøre oss selv, forsvare oss selv eller sammenligne oss med andre. Hvis vi later som vi er likegyldige, kan vi raskt virke irriterende eller ubehagelige.
Derfor er det viktig å ikke blindt følge leksjonen, men å anvende den. Det er en slags mental avgiftning, en indre renselse. Det er som om vi aktiverer «støyreduksjonsmodusen» i tankene våre. Og boken «The Subtle Art of Not Giving a F*ck» gir et utmerket grunnlag for å komme i gang med denne «selvfølgelige» praksisen. Det er et sentralt spørsmål å huske på: «Er denne tingen virkelig viktig for meg?»
Derfra to alternativer:
- Hvis det er viktig: det er fornuftig å gi det energi, oppmerksomhet og å investere følelsesmessig i det.
- Hvis det ikke er viktig, er det ingen vits i å kaste bort mental eller emosjonell tid på det. Bare la det være.
I den kollektive forestillingsevnen blir det å ikke bry seg sett på som et tegn på emosjonell umodenhet, den typiske oppførselen til et bortskjemt barn. Likevel er det en kunst å ikke bry seg. Noen ganger er det en handling av selvrespekt, av selvbeskyttelse. Det handler ikke om å se ned på verden, det handler rett og slett om å få perspektiv.
