Den amerikanske skuespillerinnen og nettvideoskaperen Lana Condor ga et intervju med Refinery29 Australia for å markere utgivelsen av sin nye film, en overlevelsesthriller som i stor grad er filmet under vann. Etter å ha blitt berømt i 2018 med «To All the Boys I’ve Loved Before», diskuterer hun et tema hun har snakket offentlig om i flere år: sin reise med kroppsdysmorfi, og hvordan det er å være på et filmsett der kroppen stadig blir filmet.
En filmopptak som setter kroppen i forgrunnen
Filmen, som er regissert av Jeff Wadlow, følger fem venner som møter en hai under en ekspedisjon som går galt. Den vil være tilgjengelig for strømming fra 29. juli 2026. Den amerikanske skuespillerinnen og nettvideoskaperen Lana Condor forteller at hennes første reaksjon da hun leste manuset var veldig konkret: hun trodde umiddelbart at hun ville bli avslørt, filmet i omtrent tre måneder i ultrahøy oppløsning. Et faktum hun sier hun «vurderte før hun takket ja til rollen».
«Føler meg trygg i kroppen min»
Under tilpasningen forklarte Lana Condor at hun hadde en klar tilstand. Hun sa at hun insisterte på å føle seg trygg i sin egen kropp, «punktum». Hun la til at hun forstår sjangerens begrensninger: i en akvatisk film er kropper konstant synlige på skjermen. Kostymeteamet designet derfor et antrekk i ett stykke til henne som oppfylte spesifikke krav, designet for å få henne til å føle seg trygg under filmingen.
Frykten for publikums blikk
Lana Condor erkjenner at «det å eksponere seg under disse forholdene setter en skuespillerinne i en sårbar posisjon.» Hun sier hun er nysgjerrig på å se hva slags diskusjon valget hennes vil utløse, og håper det vil bli mottatt positivt. Lana Condor setter dette vitnesbyrdet i en bredere kontekst: en bransje der ekstrem tynnhet igjen verdsettes, noe som gjør synligheten av andre kroppstyper på skjermen fortsatt sjelden.
Se dette innlegget på Instagram
En refleksjon som går utover spørsmålet om utseende
I det samme intervjuet utvider skuespillerinnen Lana Condor diskusjonen til å omfatte representasjon. Hun mener at det fortsatt er for få hovedroller skrevet for asiatisk-amerikanske skuespillere, til tross for fremskritt som er observert de siste årene. Det som motiverer henne til å fortsette å spille, sier hun, er «ønsket om at seerne skal føle seg sett». En motivasjon hun knytter direkte til sitt forhold til bildet og måten kropper blir fremstilt på film.
Lana Condors vitnesbyrd illustrerer et subtilt, men reelt skifte: det at skuespillerinner forhandler om forholdene de filmes under på forhånd. Langt fra å være en militant uttalelse, beskriver skuespillerinnen først og fremst en arbeidsmetode der personlig komfort blir et legitimt profesjonelt kriterium.
