Da Eleanor Farrar kjente de første riene, trodde hun at hun hadde god tid til å komme seg til sykehuset. Familien hennes bor i Reading i England, bare en kilometer fra Royal Berkshire Hospital. Babyen hadde imidlertid andre planer. Dette er historien om en fødsel som var like spektakulær som den var rørende.
En prosess som akselererer på femten minutter
Det hele begynte en morgen klokken 04:30, da Eleanor Farrar gikk inn i sin 41. svangerskapsuke. Hun våknet med det hun beskrev som «smerter som lignet sterke menstruasjonssmerter». Uten noen spesiell bekymring forberedte hun seg på å dra til fødeavdelingen – i den tro at hun fortsatt hadde litt tid.
Innen femten minutter ble imidlertid riene rytmiske: én per minutt. «Jeg forsto i det øyeblikket at jeg skulle føde», betror hun. Før hun dro, tok hun seg likevel tid til å ta på seg et perlekjede og den samme nattkjolen hun hadde hatt på seg til fødselen av sin eldste datter, Diana, som da var to og et halvt år gammel. En nesten symbolsk gest, i øyeblikkets presserende behov.
En biltur mellom smerte og ro
Eleanor, partneren hennes Rasheed og den lille jenta deres, Diana, hoppet inn i bilen på vei mot sykehuset. «Da jeg kom ut, rant vannet i stuen – babyen sank ned i bekkenet, det var en enorm trykkutløsning», forteller den unge kvinnen.
Hvorfor ringte hun ikke en ambulanse? «Mentalt var jeg fem til ti minutter bak det kroppen min gjorde», forklarer hun. Under kjøreturen ble datteren Diana, som satt i baksetet i et bakovervendt bilsete, bekymret og spurte: «Mamma, går det bra med deg?» Faren svarte rolig: «Mamma er litt syk, vi skal kjøpe medisin til henne.» For å beholde roen begravde Eleanor ansiktet i bilens armlen. «Jeg ville holde meg så rolig som mulig for datteren min», betror hun.
En fødsel i bilen, rett foran sykehuset
Og det var nettopp i bilen den unge kvinnen til slutt skulle føde. «Da jeg kjente babyens hode, presset jeg ved neste rier. Vi kjørte fortsatt, og et minutt senere parkerte vi foran sykehuset», forteller hun. Datteren Celine var nettopp blitt født i familiebilen.
Partneren hennes, Rasheed, hastet til sykehuset, og to jordmødre kom raskt til stedet. Det var i bilen, som fortsatt var parkert rett utenfor avdelingsdørene, at Eleanors partner til og med fikk privilegiet å klippe babyens navlestreng. Den nybakte moren roste organisasjonen, som var både medfølende og profesjonell.
En lettet og takknemlig familie
Etter de første kontrollene har Celine det helt fint. «Celine er rett og slett den vakreste lille jenta. Vi er så heldige som har henne», sier moren hennes, enormt lettet. Hun retter også en spesiell takk til jordmoren sin, Lyndsey, som tok vare på henne gjennom hele svangerskapet.
Eleanor Farrars historie er en gripende påminnelse om at fødsel i sin natur fortsatt er en uforutsigbar hendelse – selv en kilometer fra sykehuset. Og at midt i en nødsituasjon er det ofte ro, familiestøtte og den medfølende omsorgen fra helsepersonellet som utgjør hele forskjellen. For Celine vil historien om fødselen hennes utvilsomt være en rik kilde til samtaler på fremtidige familiesammenkomster.
