Hodet ditt tenker «nei», men munnen din sier «ja». Det er ikke bare høflighet eller gode manerer. Det er ikke bare vennligheten din som snakker. Det er derfor ordet «ja» kommer naturlig ut selv når du vil krølle deg sammen under dynen med en fleece og en koselig varmeflaske.
Abilenes paradoks, forklaringen på ditt «ja»
Du takker ja til invitasjoner til fester selv om du mye heller vil fråtse i sjokolade foran Netflix, og du omorganiserer de koselige kveldsplanene dine for å delta på avskjedsfesten til en kollega du bare har møtt én gang i hele karrieren din. Selv etter at du har fått nok av sosial interaksjon for dagen, klarer du ikke å få deg selv til å avslå en invitasjon. Du sier «ja» automatisk, uten å tenke deg mye om. Innerst inne vet du at du vil angre på avgjørelsen din, men ordet «nei» finnes ikke i vokabularet ditt. Det høres nesten respektløst ut når det kommer fra deg.
Du kommer kanskje opp med noen ganske dårlige unnskyldninger, som å si at katten din er syk eller at moren din kom uventet innom. Likevel er du konstant dedikert, og det er verken en innrømmelse av svakhet eller et tegn på overdreven vennlighet. Du har «ja»-syndromet, eller rettere sagt, du lider av Abilene-paradokset. Vær trygg på at det verken er patologisk eller smittsomt. «En situasjon der en gruppe tar en avgjørelse som ingen egentlig ønsker, men som alle aksepterer for å bevare sosial fred og/eller fordi de tror de er de eneste som tenker annerledes. Deretter tar de parti for det ... antatte flertallet», forklarer psykolog Claire Petin i en innsiktsfull Instagram-video.
Et konkret eksempel: du har absolutt ikke noe ønske om å gjenta ditt hyklerske selskaps klossete hemmelige julenisse, men du gir et kollektivt «ja» for å opprettholde harmonien i gruppen. Abilene-paradokset er typisk for den profesjonelle verden og ungdomsårene. Du foretrekker å si «ja», selv om det irriterer deg, i stedet for å bli gruppens sorte får.
Se dette innlegget på Instagram
Det vanlige symptomet på «folketilfredsstillere»
Hvis du sier «ja» når «nei» blinker rødt i tankene dine, er det ikke bare for å gli inn i mengden og opprettholde et godt omdømme blant dine jevnaldrende. Det gjenspeiler også mangel på selvtillit : ønsket om å gjøre et godt inntrykk for å kompensere for lav selvtillit og berolige deg selv. Du er det som i sjargongen kalles en «people pleaser». Dette betyr noen som stadig søker ekstern bekreftelse og bare anerkjenner sin egen verdi i andres øyne. Dette kan tyde på personlig usikkerhet, en dyp frykt for å bli forlatt, eller stamme fra en barndom fratatt hengivenhet.
Som psykologen forklarer, er dette konstante «ja»-et også knyttet til flere skjevheter. «Skjevheten knyttet til sosial ønskelighet, som presser oss til å ville behage og bli oppfattet positivt. Konformitetsskevheten, som får oss til å holde oss til den dominerende oppfatningen for ikke å bli ekskludert. Illusjonen om flertall, som får oss til å tro at «alle tenker det samme», og kognitiv dissonans, dette indre ubehaget når handlingene våre går imot vår overbevisning.»
Det presserende behovet for å gjenvinne ordet «nei»
Å si «nei» uten å ty til innviklede setninger eller innøvde unnskyldninger er en delikat øvelse. De tre små bokstavene, som motsier «ja», virker nesten forbudt for deg. Du er sannsynligvis redd for å såre den andre personen og fremstå som antisosial eller ubehagelig. «Ja» er den enkle veien ut for å unngå å skade imaget ditt. Du bruker imidlertid så mye tid på å glede andre og tilfredsstille alle deres innfall at du forsømmer ditt eget liv. Og det er utmattende i det lange løp.
«Å akseptere for mange forpliktelser er en kilde til stress og angst, på grunn av alle forpliktelsene vi må holde. Denne overbelastningen kan føre til at vi blir urettferdig irritable», advarer sosiopsykolog Susan Newman på sidene i HuffPost. Å si «ja» i håp om at den andre personen vil merke ubehaget ditt fungerer ikke. Omvendt skaper et respektfullt «nei» en klar og betryggende ramme for alle. Jo mer du øver, desto mer naturlig blir denne gesten, og desto mindre skyldfølelse vokser. Du må bare begynne å komme dit.
Psykologer vet dette bedre enn noen andre: grenser er ikke vegger, men dører. De viser deg hvordan du kan komme inn i ditt eget rom uten å skade deg selv. Og å sette grenser handler ikke om å skuffe andre; det handler om å endelig respektere deg selv. Selv om ordet «nei» virker hardt, er det som virkelig er hardt det påtvungne «ja». Å si «nei» til en fest i siste liten førti minutter unna med tog gjør deg ikke til et hjerteløst monster, bare noen som har andre prioriteringer: sitt eget velvære .
